Om eldre tider, om små privatskoler, om lærerens autoritetstap i Den Kongelige Norske Sosialdemokratiske Byråkratiske Enhets-Rettighetsskolen, bl.a.

Først vil jeg takke for gagnlige og innsiktfulle kommentarer! Bente etterlyser en presisering av hva som menes med "eldre tider", og mener at jeg kunne tatt høyde for at jeg tar eksempelet fra indisk og ikke vår egen vestlige tradisjon. Jeg tenkte ærlig talt ikke veldig grundig over hva jeg mente med eldre tider, derfor den ulne tidsangivelsen… Men jeg kan i alle fall påpeke at læreren (mentoren) i antikkens Hellas hadde et nært og kjærlig forhold til eleven, uten at jeg vil påstå at alle omgangsformene mellom dem var like etterstrebelsesverdige.

Dessuten er det lite poeng i å trekke eksempler fra vår egen tradisjon, når vi vet at den klassiske indiske lærdomstradisjon er vår egen fullstendig overlegen. Relasjonen mellom lærer (guru) og elev (shishya) var preget av nærhet, men likevel en tydelig asymmetri. Den ideelle lærer var en streng, men kjærlig autoritet. Det var også langt mer enn et faglig forhold, det dreide seg om å transformere kunnskap til erkjennelse (vidya - umiddelbar metafysisk viten). Det er selvsagt alt for lite av umiddelbar metafysisk viten i dagens skole - men ethvert samfunn får jo den skolen det fortjener.

Ove mener at jeg skal fortsette der jeg slapp (40 stk på vg hallo). Takk for en såpass presis kommentar. Det er klart at en liten skole automatisk medfører et nærere forhold mellom elev og lærer, men det er ikke hele forklaringen. Det skyldes nok også det spesielle miljøet i en privatskole med tilknytning til et alternativt livssyn, man blir en sammenslutning av meningsfeller. Bare i løpet av min korte tid ved Steinerskolen i Bergen på 90-tallet fikk jeg et vennskapsforhold til flere av elevene i ettertid. Det samme gjelder andre lærere.

Det er også et sentralt poeng i Steinerpedagogikk at skolen ikke skal være en isolert sektor - hjem og skole skal knyttes nært sammen. At foreldre involveres i skolen gjennom jevnlige dugnader er mer enn en praktisk ordning; det er et forsøk på å oppfylle dette idealet. I praksis ser vi for eksempel at det omtrent ikke finnes hærverk. Sammenlignet med min egen (offentlige) ungdomsskole er dette påfallende. Jeg tror det har med at både elever og lærere opplever et eierforhold til skolen - et eierforhold som befestes ved skolepenger og styrkes ved jevnlige dugnader. Å gjøre hærverk på skolen blir omtrent like meningsløst som å gjøre hærverk på hytta si.

Når det gjelder selve lærerrollen og dens status i relasjonen til elevene, er det noe svært viktig som Steinerskolen har skjønt. Læreren er, og skal være, en ”utøvende kunstner” som bruker sin personlighet, faglige tyngde og kreativitet til å formidle kunnskap. Og elevene er ulike - derfor uttrykket ”eleven er læreplanen”. I motsetning til dette er det noe skikkelig kultent med den statsstyrte enhetsskolen. Selv om læreren heldigvis har fått stor metodisk frihet i Kunnskapsløftet, hviler det noe ekstremt byråkratisk, tyngende og ekkelt over lærerrollen, som nødvendigvis må påvirke relasjonen til elevene i stor grad. Læreren blir på et vis redusert til en byråkrat som skal iverksette statlige instrukser. Dette, sammen med rettighetstenkningen som har eskalert hinsides all fornuft, spesielt i videregående, gjør at det blir nesten umulig å oppnå den autoritet som en lærer skal ha. Den ideelt sett asymmetriske relasjonen er snudd opp ned! I dag sitter elevene på topp og flirer, de merker at de har bukten og begge endene; de ser læreren trippe nervøst rundt som en vandrende helpdesk med konstant frykt for å trå feil og ikke ha ryggdekning for det hun gjør. En lærer bør vel strengt tatt ikke snakke til en elev lenger, men logge seg på it’s learning og sende en mail - da er det i alle fall dokumentert. Kan man i fullt alvor forvente at en slik nevrotisk, kuet figur skal fremstå med autoritet?

”Man (er) lærer så lenge man (har e)lever”: om elev/lærer-relasjonen

En faktor i skolen som i de siste tiårene har blitt hundset, oversett, hånet, og omtrent betraktet som overflødig, har noe uventet kommet i søkelyset i det siste. Jeg snakker om læreren. Elevundersøkelsen 2009 viser tydelig at hvis relasjonen mellom lærer og elev er sterk og positiv, øker læring, motivasjon, innsats, og skolehverdagen blir mer positiv.

Jeg vil her diskutere i hvilken grad en bør legge til rette for personlig nærhet i relasjonen mellom lærer og elever. Dette er en aktuell problemstilling på Steinerskolen, som vektlegger nettopp dette. Først vil jeg imidlertid skissere opp noen generelle, udiskutable prinsipper for denne relasjonen og for relasjonsorientert klasseledelse. Denne diskusjonen må nødvendigvis arte seg ulikt alt etter hvilket trinn vi snakker om - noen har elever som er barn i ett og alt, andre kan risikere å møte elevene sine i fylla på byen. Jeg snakker her om mine elever, som er i den øvre aldersgruppe, fra 10. klasse til VG3.

---

En lærer må eksellere innen et bredt spekter av menneskelige karaktertrekk. Faglig tyngde, engasjement, formidlingsevne og kolossal arbeidskapasitet må til. Lederevner er en selvfølge, kombinert med slavementalitet overfor pedokratiet, samt utpreget ordenssans og juridisk spisskompetanse. Videre tilsier lønnsnivået at en grunnleggende asketisk livsholdning er en fordel. Hun må besitte en finstemt psykologisk fingerspissfølelse for barn og unges uberegnelige psyke; vise romslighet overfor de saktmodige og hardhet mot de harde. Hun må være til å stole på, rettferdig, tydelig, og kunne forebygge og løse konflikter. Hun må være i stand til å skape et trygt miljø, hvor alle blir sett, og hvor det er arbeidsro. Dette er grunnleggende idealer som vi alle er enige om, og de fleste er viktige i det som kalles relasjonsorientert klasseledelse.

Men hvor tett og personlig bør relasjonen mellom lærer og elev være? I eldre tider var idealet ofte et nært og personlig forhold mellom lærer og elev. I klassisk indisk tradisjon ble læreren betraktet som barnets nye ”far”. Men i dag tenker vi at relasjonen hovedsakelig skal holdes på et profesjonelt, faglig nivå. Spørsmålet er om det er viktige ting vi mister ved å gi slipp på den mer personlige relasjonen mellom lærer og elev.

Pedagogen Terje Ogden skriver at “lærere som interesserer seg for elevene og forsøker å bli bedre kjent med dem som individer, legger et viktig grunnlag for konstruktiv samhandling, også i konflikter” (Ogden 2004:131). Steinerskolens læreplan kaller læreren en ”følgesvenn” som skal ”bistå barn og unge på deres utviklingsvei” (Steinerskolens læreplan, oversiktsdel s. 14 og 15). Idealet er at klassen har samme klasseforstander på alle trinn, for å oppnå et nært, langvarig og dypt forhold til elevene. Mer prosaisk viser dette seg i slike ting som at jeg har brukt elever som barnevakt (med rektors velsignelse), at flere av lærerne er venner med elever på facebook, at vaktmesteren ved skolen spilte i band med elever etc. I en øvingsoppgave i norsk i 10. klasse skulle elevene finne argumenter for og imot Steinerskolen, og ett av argumentene deres for skolen var nettopp dette med et nært forhold mellom lærere og elever.

I dagens samfunn er det lite reell kontakt mellom generasjonene, de fleste unge har lite nærkontakt med andre voksne enn foreldre og nær slekt. Voksenverdenen de gradvis skal tre inn i, oppleves som et ukjent territorium, og idealer og forbilder søkes gjerne mer i mediepersonligheter enn voksne i nærmiljøet. Jeg opplever i det daglige at mange elever har et sterkt ønske om voksenkontakt, ikke minst blant dem som sliter på hjemmebane. Da føles det litt kunstig at kontakten oftest går ut på å vandre litt rundt i klasserommet nå og da for å svare på faglige spørsmål. Det å vise interesse, empati og romslighet er faktisk viktig i relasjonsorientert klasseledelse. Et nært, trygt og godt forhold til en lærer kan være det som hjelper mange gjennom en vanskelig ungdomstid. En gjenganger når man hører voksne ”løvetannbarn” fortelle, er at det var en lærer som hjalp dem.

Jeg opplever i det daglige i klasserommet at denne mer personlige omgangsformen gir positive resultater, ikke minst med at det er enklere å forebygge bråk og uro enn i andre skoler jeg har jobbet. Men det er også visse utfordringer knyttet til dette, ikke minst for læreren. Det blir fort en større grad av involvering; jobb og privatliv glir mer over i hverandre. Det er også en del fallgruver. Hvis lærer blir godt kjent med noen elever, men holder avstand til andre, vi det kunne skape misnøye og rykter om urettferdig behandling. Det er også viktig at det ikke er læreren som turer fram og ønsker å være kamerat. Vi må huske at relasjonen mellom elev og lærer er og skal være asymmetrisk! Ikke minst tidlig i relasjonen, for eksempel i begynnelsen av skoleåret, vil en slik kameratslig holdning være direkte nedbrytende, med tap av autoritet som et utvilsomt resultat. I innledningsperioden er det sentrale å bygge gode rutiner og fokusere på det faglige.

---

Det sentrale i relasjonsorientert klasseledelse er at læreren klarer å bygge og vedlikeholde gode relasjoner til elevene. En tydelig, rettferdig lærer som er til å stole på, og som kan skape et trygt arbeidsmiljø er et udiskutabelt ideal. I hvor stor grad lærer bør strebe etter å bygge et nærere, mer personlig forhold til elevene, er imidlertid vanskeligere å svare på. Men jeg tror faktisk at en slik omgangsform kan forebygge en del av utfordringene i dagens skole. Jeg tenker på slike ting som konflikter og maktkamper med læreren, det høye ugyldige fraværet, og frafallet fra videregående skole. Generelt tror jeg mange elever ville bli mer positive til skolen, og mer motiverte for skolearbeid. Det er rimelig å anta at man føler seg mer forpliktet overfor noen man har en personlig relasjon til enn hvis forholdet er løsere og bare profesjonelt/faglig.

Selv om dette idealet på ingen måte realiseres fullt ut, så er nok denne omgangsformen mer levende på Steinerskolen enn på andre skoler - ikke minst fordi vi er en liten, alternativ skole med sterk fellesskapsfølelse. På videregående trinn er vi ca 40 elever totalt. Det vil selvsagt være vanskeligere å gjennomføre på en stor skole, der hver lærer gjerne må forholde seg til opp mot et par hundre elever i hverdagen.

Litteratur
Utdanningsdirektoratet. Elevundersøkelsen 2009. Lastet ned fra http://www.udir.no/Artikler/_Brukerundersokelser/Stianalyse-Elevundersokelsen/
Ogden, Terje. 2004. Kvalitetsskolen. Oslo: Gyldendal.
En læreplan for steinerskolene 2007. Oversikt - steinerpedagogisk idé og praksis. 2007. Lastet ned fra http://www.steinerskolen.no/filestore/pedagogikk/laereplaner/Ide_og_praksis_juli08.pdf

IKT i skulekvardagen

Eg tykkjer at data er oppskrytt i skulekvardagen. Svært ofte er det meir forstyrrande enn nyttig. Data lærer ungdommane uanfaensett. Det er bra at dei skriv oppgåver, stilar o.l. på pc, men i vanlege skuletimar er det mykje betre at elevane jobbar på gamlemåten.

Om dei skal skrive oppgåve om eit eller anna, meiner eg at dei må laga ein disposisjon med klare problemstillingar på førehand, slik at dei veit kva dei skal finna svar på på nettet. Elles blir det berre til at dei googlar formålslaust.